Fredag kveld

I går skjedde det noe veldig trist her. Vi hadde lagt oss 23.45, og etter et kvarters tid hørte vi at det var en jente i huset her - i den andre delen - begynte å gråte. "Gråt" er vel en understatement - hun begynte å skrike "Oh my god! No. Oh my god! No, no, no." og gråt veldig høyt etter det. Både jeg og Rune reagerte, selvølgelig, for vi kunne jo høre alt. Etter en stund spurte Rune hva jeg trodde hadde skjedd, og jeg sa at det hørtes ut som om noen hadde dødd. Vi lå en stund og hørte etter om det var noen andre som bor sammen med henne (5 jenter bor der til sammen) som snakket med henne og prøvde å roe henne ned. Det hørtes sånn ut, men jeg bel veldig urolig - det er ikke godt å høre noen gråte på den verst tenkelige måten rett ved siden av en.

Jeg sto opp til slutt, og ringte på døra. Jeg tenkte at jeg kanskje kunne hjelpe til ved å ringe til noen, eller at vi kunne kjøre henne et sted hun trengte å dra. Etter en stund ble døra åpnet og hun kom selv ut og fortalte at hun nettopp hadde fått vite at søsteren hennes var død. Jeg spurte om det var noe vi kunne hjelpe henne med, men det var det ikke (selvsagt - hva får man gjort i sånne situasjoner?). Hun beklaget all lyden, og jeg fikk kjempedårlig samvittighet over å ha blandet meg inn, men vi ville bare vise at vi brydde oss, og ikke bare lot som om ingenting hadde skjedd. Det var utrolig trist å høre det da hun fikk vite om det som viste seg å være en bilulykke - jeg har aldri vært i nærheten av noen som har fått et dødsbudskap som er så sjokkerende (gamle mennesker dør fordi de er gamle eller av sykdommer relatert til det, men unge mennesker dør ikke så ofte en naturlig død).

Det var en rystende opplevelse for oss begge, og som den klisjéen det er; man må sette pris på de man har rundt seg for plutselig skjer det noe som man ikke kan forutse eller ta igjen tapt tid for. Så det var det som skjedde på fredag kveld.

Hilsen Silje