Som tittelen foreslår så kommer dette innlegget hovedsakelig til å dreie seg om Fraser Island. Fraser Island er verdens største sandøy, og er ca 4 timers kjøretur unna Brisbane. For de som er kjent med boken "jorden" (den største boken Silje eier er jeg nokså sikker på) så er coveret på boken fra Fraser Island.
La oss starte dagen ved hostellet dagen før.
Etter mange timer i kø kommer vi fram til hostellet vårt 3 timer forsinket. Litt slitne så bestemmer vi oss for å legge oss. Hostellet var egentlig ganske greit, men hadde de mest skrøpelige sengene jeg har vært borti. Noe Alex 2 demonstrerte ved å ødelegge den ene senga som ikke var i bruk ved å hoppe i den. Deretter så bestemmer han seg for å kaste skoen sin i vifta som står på full styrke, som resulterer i bøyd vifte og nestenulykke mellom sko og Hannes.
Dagen etter står vi opp klokka 4.3o AM, sånn at vi kan rekke den tidligste ferja. Jeg var trøtt. Omtrendt på dette tidspunktet så finner vi ut at ingen av guttene har med seg verken sjampo eller såpe, ettersom alle regnet med at noen andre sikkert tok med noe.
5.30 så er vi framme hos leiebilmannen, i mangle på bedre ord, som selvfølgelig er fra Tyskland eller Østerike eller Sveits.Etter en uhyre kjedelig VHS-kassett (men artige lydeffekter) får vi utdelt 1 stk Landrover Defender, kart og fotball. Så dro vi med båten over til Fraser.
Mitt førsteinntrykk av øya var: "Dæven, her var det mye sand". Etter 2 minutter med grus kom vi over i skikkelige sandveier. Alle veiene på øya er slik, men unntak av stranda, som jo egentlig teknisk sett ikke er en vei. Turen førte stopp var Lake McKenzie. Det var ganske enkelt en av de beste stedene jeg har vært. Krystallklart vann og sandstrand uten vind. Ikke var det mye folk der heller, ettersom vi var litt utenfor sesongen. Men ettersom været var topp og vannet var akkurat passe kunne vi ikke kommet på et bedre tidspunkt. Etter noen timer med solsteking så bestemte jeg og Alex 2 oss for å dra fram seilrefleksene og ta litt bilder av avansert vanakrobatikk. 20 i stil.
Etterhver kom sulten snikende på oss, så vi tok Defenderen ned til stranda og slo leir. Menyen besto av hamburgere. Riktig så godt. Etter en god lunsj så satt jeg meg bak rattet til den mektige Landroveren og klempte foten i bånn. Det gikk i 80 kmt, som forøvrig var fartsgrensen på stranden. Der sanden var hard (stort sett over alt på stranden) gikk turen som smurt. Det eneste vi måtte passe på var "dangerus wash outs", steder der tidevannet lagde små bekker i stranda. Etter noen kilometer med smooth kjøring kom vi fra til Happy Valley, som skal være den vanskeligste delen av øya å komme seg fram med bil. Egentlig var det ikke så vanskelig, men utrolig moro. Der steinene var litt for høye hadde man bare lagt litt lavere steiner før de, slik at det fungerte som en "trapp".
Klokka begynte nå å nærme seg tidevannstid, noe som innebar at stranda ville bli sjø, og ikke særlig digg å kjøre i. Vi bestemmte oss likevel oss for å dra litt lenger nord, slik at vi slapp å dra fram og tilbake dagen etter. Etter en time eller noe sånt så forsto vi at det var en dum plan. Kartet stemte overhodet ikke med skiltingen, som forsåvidt er typsisk Australia, og etter en stund forsto vi at vi måtte snu slik at vi hadde mulighet til å komme oss av stranda før tidevannet kom inn. Deretter la vi merke til at bilen var ganske varm. Varmere enn det burde være for å si det sånn. Vi hadde litt tilløp til panikk en stund, men varmemåleren på bilen en mm fra rødt nivå og null mulighet til å komme oss av stranda. Heldigvis så rakk vi å komme oss tilbake til campingsonene, der de var veier av stranda. Den kvelden kunne vi ha stekt pølser på panseret om vi ville. Men for kosens skyld bestemte vi oss for å tenne bål og drikke vin istedenfor. Ukulele og sure sangstemmer er god bålmusikk.
Dagen etter våknet jeg tidlig og lettere fyllesjuk av at sola hevet tempraturen i teltet betraktelig. Vi bestemte oss for å ta en runde inne i selve øya denne dagen, der vi hadde hørt det var noen flotte innssjøer. Det vi fant var verdens største omvei, tidenes størdste edderkopp som hadde slått leir foran den eneste doen i ommerådet (se facebook for bilde), og noen søte ganske små skilpadder. Vi brukte så og si hele dagen på den "lille omveien", men vi så forsåvidt mye rart også.
Den siste dagen dro vi til en annen innsjø som var ganske lik lake McKenzie, med unntak av at det var mindre folk og enda klarere vann. Ikke så ille med andre ord. Der utøvde vi mer vannakrobatikk og ablegøyer. Dagens høydepunkt var da en 12-13 år gammel jente slapp en, noe jeg anntar var ufrivillig, KJEMPEPROMP på stranda. Det var veldig moro. Hvis du hadde prompet sånn på rema 1000 Per Jo så kan jeg garantere at noen hadde merket det.
Sånn i etterkant må jeg si at jeg hadde det moro. Og jeg har masse sandfluebitt som klør til å minne meg om turen.
Som sagt tidligere, bilder ligger på facebook. Takk for tålmodigheten etter et langt innlegg.
2 kommentarer:
Jeg vet det er en del skrivefeil her, men for å være helt ærlig så driter jeg litt i det. Det er ubehagelig nok å sitte inni hjørnet å skrive blogg, fordi internet er sugent overalt ellers.
Takk for et fint og langt innlegg Rune. Jeg tror nok jeg skal klare å unngå slike opptrinn i offentlighet :)
Legg inn en kommentar